VEGMANNENS HISTORIE
Mange husker kanskje Johan Lepperød, som var vegsjef i Vestfold fra 1981 til 2001 og i sin tid sto bak en stortstilt utbygging av E18 i nordfylket. Store deler av livet bodde han med kone og fire døtre i Vestskogen på Nøtterøy, men han var oppvokst i Brunlanes og bodde i flere år i USA, før han kom hjem til en lang karriere innen Statens Vegvesen i 1961. Den gamle vegmannen rakk å fullføre boken om sitt liv 85 år gammel, året før han gikk bort i 2018. Her kan du lese mer om livshistorien hans fra et intervju i lokalpressen.

​

Nytt skrivekurs starter 30. september 2020 ​

​

«Husk på det, gutten min», sa min bestemor til stadighet. «Livet er så kort, så kort». Slik åpner historien om Johan Lepperød. Han er nå selv blitt en gammel mann på 85 år og har stor forståelse for bestemors kloke ord. I en årrekke har det vært hans drøm å fortelle sin historie og endelig kan han vise fram boken om sitt liv.

​

LIVET RUNDT HALLEVANNET
I boken forteller han om oppveksten på gården Lepperød i Brunlanes før og under krigen. Her vokste han opp sammen med sine to brødre, mor og far, slektninger og nabounger i den lille bygda. De gikk på skolen annenhver dag på Halle skole og leken foregikk ute på gården og rundt Hallevannet i frisk utfoldelse. Det var nok å gjøre både hjemme og ute, og guttene måtte hjelpe til fra de var ganske små med å pelle poteter og røre rundt i blodbøtta når grisen ble slakta. Det var nøysomme hverdager og varsomme søndager. Til tider var det også blodig alvor. Som da tyske fly kretset over hodene deres og skjøt mot skoleveien over jordet om morgenen den 9. april 1940. Eller da morfaren ble arrestert av tyskerne for å ha hjulpet noen rømte russerfanger, som senere ble skutt bak låven på nabogården. - Men det var en sunn og trygg oppvekst og det er de gode minnene fra denne tiden som har preget mitt liv i alle år siden, sier Johan Lepperød.

​

STUDIER OG FAMILIELIV
Etter seks år på realskole og gymnas i Larvik og to år på befalsskolen for ingeniørvåpenet, ble det ingeniørstudier ved Schous Tekniske Institutt i Oslo. Det var her Johan traff sin Turid, som studerte fysioterapi i hovedstaden. De flørtet på St.Olavsplass, forlovet seg på Hardangervidda og giftet seg på Jæren. Deretter reiste de til USA under glansperioden på slutten av 50-tallet, hvor Johan studerte til sivilingeniør ved University of Colorado. Siden jobbet han to år ved vegkontoret i Illinois. - Vi bodde ”over there” i fire fantastiske år og rakk å få to døtre, før vi reiste hjem igjen med Stavangerfjords siste båtreise fra New York sommeren 1961, minnes Johan.

 

Den lille familien bodde først i Oslo, og siden flyttet de tilbake til Vestfold, hvor de bygde hus og bosatte seg i Vestskogen i 1966. Huset var arkitekttegnet med store vindusflater og ble på folkemunne kalt ”glasshuset”. Det var nå blitt fire småjenter i familien. I Vestskogen var det liv og røre med mange barnefamilier, lek i skog og sjø, skirenn og 17. mai på Aronsletta. Det var travle tider. Samtidig hadde Lepperød en gryende vegkarriere å ta seg av.

​

VEGSJEF I VESTFOLD
- Jeg jobbet først på vegkontoret, deretter for fylkesmannen, hvor jeg en dag fikk en spennende telefon på jobb. Jeg ble bedt om å tiltre som teknisk sekretær for samferdselskomiteen på Stortinget. Jeg begynte midt i EF-kampen i 1972 og måtte forholde meg til tre regjeringsskifter og kjente politikere som Trygve Bratteli, Oddvar Norli og Hanna Kvanmo, forteller Johan.

​

Etter to år flyttet han hjem igjen, begynte som plansjef og noen år senere som vegsjef ved Vegkontoret i Vestfold. Det skulle bli 20 lærerike og spennende år preget av teknisk utvikling, storstilt vegutbygging og politisk dragkamp om E18 gjennom Vestfold. Det var endeløse diskusjoner om trasévalg, firefeltsveg og finansiering. - Pressen var stadig frampå med fete typer og kalte oss blant annet for Statens Uvesen, humrer den tidligere vegsjefen. - Men vi kom i mål til slutt. Da vi åpnet E18 i nordfylket i 2001 med statsminister Bondevik i spissen fikk vi mye skryt. Den nye firefeltsvegen ble kalt for Paradevegen!

​

​